MENU

Fjorden Baby!

lørdag 1. februar
Dørene åpner: 20:00
Pris: 150,-


Det klassiske rockbandet – den rampete guttegjengen som lager støy i dobbelt forstand og hits attpåtil – har dårlige kår i Norge for tiden. I alle fall er det få av dem, og enda færre som har gjennombruddskraft.
For mange har Kaizers Orchestra fylt rollen. For en god del har John Olav Nilsen & Gjengen gjort jobben.
Men nå er jo begge disse, eh, «oppløst», og det nærmeste man kommer et rockband på dagens Topp 40 er «best of»-aktuelle Di Derre.
Situasjonen er utilfredsstillende.

Men heldigvis har vi denne skabbete bølingen fra Loddefjord.
Fjorden Baby! er en sjelden fugl; et temmelig enslig eksempel på norsk band med utpreget britisk smak, som både behersker referansene og gir musikken lokal, norskspråklig koloritt.
Og med «britisk smak» menes hedonistiske helter som New Order og Happy Mondays. Fjorden Baby! har både førstnevntes såre melodiske nerve og sistnevntes feststemte groove-utskeielser.

Humoren og timingen deres er nydelig – hva annet kan man si, når de synger om «hver happy mandag» på ett spor og låter akkurat som forbildene (praktfullt ravepiano inkludert) på det neste?
De har i tillegg en bred musikalsk palett – hva annet kan man si, når den ene låten er et ran av Kraftwerks «The Model» mens Merethe La Verdi er referanse på den påfølgende?
I tillegg har de en erketypisk «britisk» vokalist i Sturle Kvilekval – det vil si: Ingen stemmeprakt, akkurat, men en fabelaktig frontfigur som evner å formidle sine stream-of-unconsciousness-tekster på sjarmerende vis.

«Fjordkloden» – årets platetittel – er deres tredje, og har ikke sjokkeffekten forgjengeren hadde. Nå vet vi hvor bra de kan være, tilfredsstillelsen denne gang ligger i at de fortsatt holder skyhøyt nivå.
Hurrasanger som «Noen tar tiden» og mørke kutt som «Shanghai express» er likevel ikke det som dominerer.
Fjorden Baby! er først og fremst formidlere av skrudd romantikk og urban tristesse, og de gjør det suverent rørende på spor som «Verden er du», «Vinduene» og «Kaya Piraya».

Ekstra kudos til bandets synth-traktør Nam Phuong Nguyen, som får alt til å skinne, like sorgtungt som oppløftende.

En nydelig plate fra et elskelig band, som brenner lyset sitt i begge ender, til lytterens fortjeneste.

BESTE LÅT: «Noen tar tiden»