MENU

Fysisk format: Haraball, Haust og Moon Relay

lørdag 11. oktober
Dørene åpner: 20:00
Pris: 200,- / 175,- (stud)
Billetter

HARABALL

 Kongsberg Hardcore-bandet Haraball slår tilbake med fullengderen Half Tux. Albumet er en nøye uttenkt syntese mellom disiplin og villkskap med ett mål for øyet: Å få menneskekropper til å slynges veggimellom i salig adrenalinfryd.

Debutskiva Sleep Tall fra 2013 høstet godord både i Norge og i utenlandsk spesialistpresse og sikret Haraball spillejobber på Bylarm, Øyafestivalen og klubbscener over det ganske land. Materialet på Half Tux er godt utprøvd i konsertsammenheng og selv om basisen fremdeles er framfus og ultrapresis hardcore, har det skjedd mye siden sist. 

Det mest iørefallende er nok at vokalist Jon Eivind har fått større boltreplass brer seg på et spekter fra manisk aggressiviet til tradisjonell norske nedstemt nøkternhet. Lytteren vil også oppdage at det som var bandets hemmelige våpen på førsteskiva, gitarist Trond Mjøen, nå har blitt den sentrale faktoren i mange sider av innspillingen. Mjøen spiller i så ulike band som Mirror Lakes og Haust og har vært studiomusiker med Ulver. Det sies at han er så musikalsk at han spilte på egglederene før han ble født! Inspirert av kassettpunk, noiserock og japansk hardcore har Mjøen meislet ut en musikalsk gruve en Kongsberggutt verdig: Alt unødvendig ræl er hamret bort og tilbake står kun det essensielle: Dødelig presis hardcore dynket i kakafonisk sinne. I sentrum av denne tornadoen av ulyd sitter Norges mest stoiske trommeslager: Daniel Wakim. Daniel vokste opp i bomberegn i Beirut før familien hans, ironisk nok, flyttet til den lille byen i Norge hvor bombene ble laget.

Haraball har bakgrunnen sin fra konsertstedet Tilflukt i Kongsberg, et hardcore-miljø som var mindre preget av fraksjonering og politisk korrekthet. De var hardcorens svar på Arbeiderpartiet: “Alle skal med”. Her finner man spiren til Haraballs folklighet og brede appell som har skapt mye hodebry i de mer sekteriske hardcore miljøene. Men til tross for drastiske brudd på hardcore-kotyme som å gå med klær med farger og fortelle vitser mellom låtene, har Haraball likevel vunnet hjertene i de indre gemakker på Blitz og Uffa. La oss bare slå det fast: Haraball er Norges mest elsklige hardcoreband.

Tekstene er også stikk i strid med hardcore-normalen og ligger nærmere Nirvana enn Agnostic Front. Vokalist Jon Eivinds jordnære betraktninger over voksen ennui og dødshybris balanserer mellom biskt alvor og gørrsvart humor. Omslaget, signert Oslo-kunstneren Esra Røise, og tittelen Half Tux følger den samme linja: Half Tux viser til den tradisjonelle bekledningen til hovedpersonen i et likskue. Ikke bare ser det pent ut, men det er praktisk også.

 

HAUST

Tre år etter forrige album slår Haust tilbake med sin mest primitive utgivelse til dags dato. Albumet heter NO er en tirade av musikalske selvmotsigelser. Som vokalist Vebjørn sier det: “NO dreier seg om å elske verden som utnytter deg og å ville dø på grunn det.”

I løpet av det ni låter korte albumet dras lytteren tilbake til en tid hvor rocknroll og punk var synonymt med råskap og sårbarhet. NO er en dyrkelse av den totale ydmykelse, av nytelsen som finnes i å se sine egne begrensninger. I likhet med all outsider musikk er Haust feiringen av samhørigheten til de som våger å stikke seg ut og gå egne veier. Å rømme fra konfirmasjonen for å knulle i skogen. Vi trenger hverandre! Som det sies nokså eksplisitt i åpningssporet: “Spit in my face, because I can’t do it myself”.

Haust vokste opp i skyggen av rånerne og blackmetalmiljøet rundt Emperor på Notodden i Telemark. Haust var for unge og sære til å være en del av disse miljøene, men ble uungåelig smittet av denne heksegryta av white trash og black metal. Etter at Haust flytta til Oslo ble de raskt plukket opp på Tigers nystartede plateselskap Fysisk Format. “Ride the Relapse” fra 2008 var første album på plateselskapet og med låter som “White Trash Extravaganza” og “Ugly Fucking Oslo” ble Haust et definerende referansepunkt for likesinnede i Oslo. Oppfølgeren “Powers of Horror” fra 2010 er en mer kompleks affære og med anthemet “Skate Rock” og nazi-zombie-videoen til “Anti-Reproductive” var dette den første skiva hvor Haust begynte å befeste seg internasjonalt, bla med turneer med Rotten Sound og Trap Them.

Omtrent samtidig som Haust’s “Anti-Reproduktive”-agenda begynte å spre seg ble Haust ironisk nok gudfedre til et vell av nye band: Miljøet som fort fikk tilnavnet “Black Hole Crew” boblet over av lyssky band som Okkultokrati, Dark Times og Blackest Woods. Bandene hadde to ting til felles: Avsky mot den kvelende kameratsligheten i Oslos musikkmiljø og medlemmer fra eller sterk påvirkning fra Haust.

Etter to album og splitter med Okkultokrati og Next Life befant Haust seg på randen av indre forråtnelse og oppløsning. Forløsningen som førte til NO kom i form av to nye utvekster på kroppen: Trommeslager Øystein Wyller Odden fra Uniforms & Dropouts og bassist Henrik Myrvold fra Evolve og Raging Fugitives. I tillegg ble Hausts gamle kompis Jørn Tore Egseth hyret inn for å legge tangenter og mikse skiva sammen med gitarist og riffmester Pål Bredrup. På innspillingen ble Haust også forsterket med vokal fra Dark Times’ Ann Kristin Traaen på tittelsporet og Into the Night.

Fullspekket med ideer og ny giv ble NO skapt i løpet av to snaue uker med krangling, mistillit og øving. Når tiden var kommet for innspillingen, rakk studioteknikeren i Malabar knapt å sette på kaffe før bandet var ferdig: I løpet av en time var alt innspilt – live. Det var alt som skulle til for at skiva skulle bli “Trashy & Tasteful. Pure & Hateful. Raw Rudimentary Rage” for å sitere åpningssporet.

Vi lever i en tid hvor kapitalisme og åndelighet samkjøres i et felles JA: Alle skal, kan og vil gjøre alt. Hele tiden. Haust sier NO – i den grad det er mulig: “I want to say no but I can’t”

MOON RELAY

Moon Relay er et Oslobasert noiserockband som dyrker en repetativ og stram, men også fri og åpen musikalsk form.
Gitar, bass og perkusjon er flankert av gamle trommemaskiner, og resultatet er noen ganger dansbart, andre ganger nesten uanstendig fritt.
Strengeinstrumentene kan være perkussive, men uten at man mister grepet om det melodiske og harmoniene som ligger i bunnen.
Bandet henter inspirasjon fra en rekke sjangre som 60-tallets psykedelia, krautrock, tekno, no wave, surf rock, frijazz, elektroakustisk musikk og Joe Meeks studioeksperimenter.