Shining
Du har kanskje sett ham blåse flammer ut av saksofonen ved siden av eks-Megadeth gitarikon Marty Friedman. Eller sammen med det danske storbandet Blood Sweat Drum ‘n’ Bass, der han leverer grensesprengende saksofonsoloer. Eller kanskje bak keyboardet til svartmetall-legendene i Emperor.
Alltid iøyefallende, produktiv og instinktivt rebelsk. Jørgen Munkeby er den kreative kraften bak de legendariske jazz-metall-krigerne i Shining, og har vært aktiv i den musikalske undergrunnen siden 1999.
Først som komponist og fløytist i Jaga Jazzist, til det store gjennombruddet som metallverdenens første saksofoniststjerne og sjangerdefinerende frontmann. Munkeby har hele veien vært en foregangsfigur i moderne musikk, ikke bare i Norge, men også internasjonalt.
Nå er han i ferd med å ta et nytt og modig steg videre med Shining. Shining startet som et akustisk jazzensemble, som sakte men sikkert transformerte sitt lydbilde med ville variasjoner av nye former og lyder. Hele veien anført av grunnleggerens rastløse sjel. Etter å ha sluppet fire album med smal og smart alternativ jazz, eksploderte bandet i ekstremmetallverdenen med tiårets mest bemerkelsesverdige og sjangerrystende album Blackjazz i 2010.
Albumet, med den uimotståelige kakofonien av skeive riff, skrikende saksofon og dypt progressive soniske ideer, etablerte Munkeby og hans band i toppsjiktet av kreative krefter i metallverdenen, samtidig som det tiltrakk seg fans fra andre obskure kulturelle enklaver. Styrket av suksessen fra sitt ville eksperiment, grep Munkeby anledningen til å dra Shining etter kragen inn i enda flere uventede farvann, og forsterket den futuristiske presisjonen og kraften i det mer strømlinjeformede albumet One One One i 2013.
I 2015 toppet Blackjazz-prosjektet seg i et høylytt og eksplosivt klimaks med det internasjonalt anerkjente albumet International Blackjazz Society. Ryktet om at Shining også er et rystende bra konsertband spredde seg fort, og bandet oppnådde stadig mer anerkjennelse også innenfor den kommersielle rock- og metallverdenen. Og nå er Shining i ferd med å gjenoppfinne seg selv som et av de mest spennende rockebandene på planeten.
«Denne gangen var jeg lei av å gjøre de samme tingene, sier Munkeby. Jeg var ferdig med Blackjazz, og ville prøve noe nytt. Jeg trengte nye utfordringer. Vi har jo 360 grader å leke med, så vi kunne gå i alle retninger. Vi er ved det punktet der vi ikke har noe å tape, men alt å vinne. Det er akkurat som da vi laget Blackjazz. Vi spurte oss selv hele veien: Tar vi dette for langt bort fra det vi har gjort før? Men også: Tar vi det langt nok? Ettersom vi jobbet med låtene, ble de mindre rare og mer tilgjengelige. Det nye albumet låter mer som Muse og Meshuggah, mer Ghost enn Gojira. Mer Biffy Clyro enn Burzum.»
Alt fra det fargesterke albumcoveret, til rekken av refreng som setter seg hjernebarken, gjør Animal til det ultimate feststemte metallalbumet for dette århundret. Ti korte, hvasse og melodiske bomber av noen rockelåter, med innslag av galskap og eufori. Munkeby har virkelig fornyet lydbildet. Albumet er helt saksofonfritt, men fremdeles utvilsomt Shining. Deres mest overraskende album til dags dato. Åpningssporet Take Me og det tordnende tittelsporet som følger, setter standarden for albumet med fengende hooks og hardtslående driv. Glam-flirten My Church bringer tankene mot Sabbath, og Queen. Fight Song leverer det tittelen lover med et pulveriserende elektroangrep. Den selvforklarende Smash It Up! er en perfekt levert oppfordring med et refreng på størrelse med Jupiter og det ultradramatiske avslutningssporet Hole In The Sky tilfører Animal en ekstravagant powerballade, komplett med duettpartner Linnea Dale.
Animal er et album med mange høydepunkter, og frysning-fremkallende dynamiske spor. Låter som vil ta plass i hodet ditt resten av året. Animal er både en stor overraskelse for Shining-fans og et album som nærmest garanterer å løfte Munkeby og hans crew videre oppover rock’n’roll-stigen. Det meste av albumet er skrevet av Munkeby sammen med ny bassist i Shining, Ole Vistnes. Det er allikevel et album som kommer direkte fra bandets kollektivt bankende hjerte, men med tekster som reflekterer frontmannens indre demoner – ikke minst hans opplevelser av sin fars nylige erfaringer med alvorlig sykdom. Men vi finner også håp, positivitet og et ofte inspirerende syn på fremtiden og dens ubegrensede muligheter.
“De første sangene jeg skrev til dette albumet var om død og sorg, og konsekvensene det får for dem som er tilbake. Jeg tenkte på min far og min sønn, og alt det der. Da jeg hadde prosessert det grundig nok, trengte jeg å skrive noen oppstemte låter. Singelen Animal er en slik låt. Det er definitivt lyden av fest, overskudd og glede, samtidig som det er alvor og dybde i teksten. Det er nydelig å få til alle de følelsene i en og samme sang, jeg elsker når man får til det med musikk. Når verden går til helvete, kan du like gjerne feste mens det skjer.» Albumet er igjen produsert av bandet selv, sammen med deres samarbeidspartner gjennom mange år, Sean Beavan. Denne gang har de også dratt inn studioguru Kane Churko (Five Finger Death Punch, Halestorm, Papa Roach), sønnen til den legendariske Kevin Churko, for å mikse albumet.
«Kane har jobbet med sin far hele livet, og har mikset mye selv i årene som har gått. Han er for et geni å regne. Det var mye eksperimentering på veien, men hele prosessen har vært veldig organisk, mye prøving og feiling, men resultatet er tullete bra. Jeg elsker dette albumet og kan ikke vente på å overraske livsskiten ut av alle», avslutter Munkeby.
Azfalt
Azfalt spiller instrumentalmusikk inspirert av bl.a. Jaga Jazzist, Shining og Elephant9. Kvintetten har sine røtter fra Drammen og Lier, men også Iran og Bulgaria. Via ulike musikalske bakgrunner og etniske opphav markerer bandet seg med stor spredning i sjanger og uttrykk, samt dynamisk og musikalsk variasjon. Bandet har også en rik instrumentasjon og et særegent lydbilde i sine innspillinger, med instrumenter som baritongitar, pedalsteel, iransk santoor, bulgarsk kaval og fløyte. Kjernen ligger likevel i jazzens harmonikk ikledd rockens uttrykk.
Azfalt ble startet opp i 2013 i Lier av en vennegjeng bestående av trommeslager, bassist, gitarist, pianist, og saksofonist. Kvintetten begynte karrieren som et coverband av Shining, men behovet for å utvide repertoaret ble fort en realitet da Azfalt fikk tilbud om å varme opp for nettopp Shining.
I januar 2014 spilte Azfalt sin første konsert med eget materiale, og videre ble det fin flyt i trafikken til bandet. I løpet av kort tid var de unge lovende musikerne innom scener som John Dee, Kongsberg Jazzfestival, og Drammen Music of Mass Destruction, før de la ut på en Midt- Norgesturné.
2015 ble året Azfalt for egen maskin skulle gi ut musikk, og bandets selvtitulerte EP fikk se dagens lys. Kort etter utgivelsen ble det et opphold for bandet, da de spredte medlemmene måtte møte ulike forpliktelser i form av studier og jordomseiling. Etter en lang omkjøring via flere ulike prosjekter er kvintetten samlet igjen og tilbake på veien mot ny musikk, og i 2017 ble «Mammut» bandets første singel siden EP-release. I oktober 2018 ga de ut dobbeltsingelen «Døråtte», et lokomotiv av en røff, energisk og samtidig vakker jazzrock-låt.
«Det groover tøft og er mykt som silke i det sporet river deg fram og tilbake mellom det søte og det raffe» 9/10 (Anmeldelse av «Døråtte», Råkkfolk 08.10.2018)
Daniel Deltchev: saksofoner og EWI Milad Amouzegar: el-gitar
Oskar Holldorf: keyboard
Steffen Petterson: el-bass
Sondre Stokkan Spæren: trommesett